Av Zeina Bali
«Jeg er livredd for at faren min ikke skal få tilgang til blodtrykksmedisinen sin i tide, at han skal få enda et slag», skrev en venninne i USA på Whatsapp-gruppa vår i juni. Hun skrev i panikk om faren som fortsatt befinner seg i Damaskus.
Jeg kjente at hjertet banket.
«Send meg listen over medisinene han trenger. Jeg har et søskenbarn som er farmasøyt, og som samler inn medikamenter fra ulike apotek i Damaskus», svarte en annen venninne, før hun kort tid senere måtte unnskylde seg fordi hun hadde lovet mer enn det som var mulig. All tilgjengelig medisin var allerede delt ut, søskenbarnet kunne ikke hjelpe likevel:
«Beklager».
Etter fem år i Norge, har jeg blitt vant til å føle på en hjelpeløshet når jeg ser nyheter fra Syria. Men med koronakrisen kjenner jeg på en angst og håpløshet av nye dimensjoner.