Det okkuperte Libanon

Byen vår eksploderte, og lærdommen vi sitter igjen med er det vi visste så godt fra før: Det politiske lederskapet dreper oss, og å bli kvitt dem er vårt eneste håp i livet.

 

Libanon var aldri et land jeg kunne høre til. Siden barndommen har landet mitt lært meg å forvente katastrofer og forbrytelser som våre politikere og beslutningstakere står bak. Da jeg bestemte meg for å vende tilbake til Beirut fra Norge i 2017, drømte jeg om en kollektiv kraft til å skyve politikerne til side. Jeg ville bidra til å skape et parallelt samfunn som hindrer politikerne fra å kontrollere våre liv.

Det var en naiv drøm. Katastrofene i Libanon tar aldri slutt. Statlig vold tar ikke slutt og blir formidlet av partiske mediekanaler.

Revolusjonen som brøt ut i Libanon 17 oktober 2019 var lærerik. Jeg lærte at sekterisme i Libanon i grunnen ikke er noe annet enn et verktøy for å monopolisere rikdom, rane folket og privatisere politikken. Jeg lærte at Libanon ikke er vårt, fordi det finnes noen som okkuperer oss, akkurat slik vi ble okkupert og frarøvet våre hjem da partimilitsene herjet landet under borgerkrigen. 

I dag er vi okkupert av en kolonimakt som ikke skiller seg fra den israelske okkupasjon i annet enn ord. Vi har ikke noe felles språk mellom oss og dem. Hver dag ser vi dem i de partiske mediene, der de prater meningsløst i et forsøk på å begrunne den lokale okkupasjonen av libaneserne.

Vi er under okkupasjon uten å innse det, og vi fortsetter å spørre oss hvor staten blir av. Det finnes ingen stat her, foruten kolonisten. Det finnes ingen frihet eller noe anstendig liv for oss her. De godene finnes kun for kolonisten, hans sønner og deres medsammensvorne. De dreper oss slik Bashar al-Assad drepte det syriske folket. De trykker oss ned slik at det blir enklere å utnytte oss. De vil at vi skal være fattige slik at de kan herske over oss på billigst mulig måte.

Vi trodde vi kunne legge dem bak oss for å gjøre livene våre enklere. Vi pleide å tro at vi kunne bestemme våre egne skjebner:
Ingen elektrisitet? Det finnes aggregat.
Ingen drikkevann? Vi kjøper flaskevann.
Beiruts kystlinje stjeles og privatiseres? Ingen problem, vi har kystbyene Batrun og Tyr der vi kan være gratis.
Ingen jobb? Vi bruker wasta og korrupte nettverk.
Ingen helsesystem? Vi drikker te på salvie og andre urter.

Vi trodde vi kunne lure dem ved å fortsette å leve livene våre. Det vi mistet: vår evne til selvbedrag. Vi har ikke flere triks. Vi går til konfrontasjon og drømmer om å plukke ut øynene deres.

Revolusjonen vår vekket noe dypt i vår bevissthet. Den som ser revolusjonen som et konsept bestående av profitt og tap har ikke skjønt hva revolusjonen egentlig handler om. Det var revolusjonen som tydeliggjorde den koloniale naturen bak vårt politiske system, og det var den som for første gang siden borgerkrigen forklarte oss våre politiske rettigheter og kollektive verdier.