Cora Alexa Døving
Seniorforsker ved HL-senteret
Det er fortsatt krig i Syria, men regimets dokumentasjon av den; hvorfor krigen ble så omfattende, hvem som gav ordre om hva og hvem som er ansvarlig for antall døde, er allerede i full gang.
For enhver som anser seg selv som seierherre er det viktig å raskt skape en offisielle fortelling om krigens årsaker, gang og ansvarsfordeling. Men i slike narrativer forsvinner gjerne kompleksiteten, ofrenes historier og ansvar pulveriseres.
Jeg er invitert her av to grunner, den ene er at jeg jobber på Holocaust-senteret som har som mandat å formidle en spesifikk del av historien om andre verdenskrig, den som har mot overgrep på en del av sivilbefolkningen å gjøre, jødene. En annen grunn er at jeg nettopp har avsluttet et pilot-prosjekt der jeg intervjuet noen syriske flyktninger om deres fortolkning av krigen i Syria.
Det finnes ingen krig i verden som er så dokumenter og analysert som andre verdenskrig. Like fullt gis det ut fler bøker årlig bare i Norge, alle basert på nye funn eller nye perspektiver på gamle funn. Og selv om Auschwitch står der som et materielt vitnesbyrd over gasskamrene er det fortsatt diskusjoner om detaljene i hva som førte til at folkemordet på jødene fikk utvikle seg til en industri.
Det vi vet fra historieskrivingen om andre verdenskrig, er at det i tiden rett etter er en krig så er det seierherrenes perspektiv og nasjonenes homogenitet i sin motstand som beskrives. I nesten alle de ulike landene som ble okkupert tok det minst et par tiår før den nasjonale historien handlet om mer enn nazistene versus motstandsbevegelser. Konsentrasjonsleirene ble ikke fortiet, eksempelvis trykket avisene bilder av utsultede overlevende fra leirene og bilder av millioner av døde, men dette fremstod som løse biter av kunnskap som ble forstått som en som hendelse blant så mange av andre verdenskrigs katastrofer.
Det tok enda lenger tid før spørsmål om kollaborasjon og annen form for medvirkning innad i de enkelte landene ble del av den nasjonale historieskrivingen. Og enda lenger før spørsmålene om holdninger til jødene i egen befolkning ble stilt. Høsten 2018 ble det en stor offentlig debatt da Marthe Michelet ga ut boka Hva visste hjemmefronten? Kunne regjeringen i London har advart jødiske borgere, kunne hjemmefronten gjort mer? Gjorde samfunnet like mye for å redde jødene som de ville ha gjort dersom de var å regne som likeverdige nordmenn?
Poenget her er ikke bare at det stadig kan stilles spørsmål om hendelser etter andre verdenskrig, men også at det i de demokratiske europeiske statene faktisk kunne stille spørsmål: Det fantes trygge rom for å kritisere den fremstillingen en stat valgte. I et diktatur er det nærmest umulig å stille spørsmål ved de etablerte historiene – autoritære regimer må holde i hevd de narrativene som legitimerer deres maktposisjon. Å skape en slik narrativ om krigen er regimet i Syria i full gang med.
Begrepet kommunikativt minne er et fagbegrep som skal betegne en tid der de som opplevde krigen selv kan fortelle om den; der erfaringene som ligger til grunn for minnet er relativt nære i tid. Krigen i Syria har mange som kan ivareta det kommunikativt minne – det vil si som kan fortelle; vitne. Jeg har intervjuet 12 flyktninger fra Syria om hvordan de fortolker sin egen, landets og folkets skjebne? Hva sier de om krigens mekanismer?
12 er ikke mange, likevel – til tross for at informantene kommer fra ulike steder i Syria, fra ulik klassebakgrunn og fra ulike religiøse/etniske grupperinger er det noen faste fortellingssekvenser – eller troper – som går igjen i samtlige fortolkninger av krigen i Syria. Blant flyktningene er det med andre ord en kollektivt delt historie om revolusjonen og om krigens mekanismer – fortellinger som kan og bør dokumenters som vitnesbyrd.
Jeg skal ganske kort peke på noen av de felles-trekkene som går igjen i intervjuene fordi de med stor sannsynlighet skiller seg fra den versjonen regimet i Syria er i ferd med å etablere.
Nesten alle jeg snakket med begynte med å spørre meg om jeg hadde hørt om hendelsen i Daraa tidlig i året 2011 – da barn ble arrestert og demonstrasjonene begynte – og barnet Hamza ble et sentralt symbol på regimets brutalitet.. Denne historien fikk alle med seg via mobiltelefoner og FB. «Våren 2011 dukket syriske revolusjonære Facebooksider opp som paddehatter», skriver Bendik Sørvig som del av sin skildring av hvordan tusener av syriske aktivister så det som en oppgave å videreformidle informasjon, ta bilder, dokumentere politisk aktivitet og overgrep.
Overgrepene mot eget folk, fortelles om som noe som sjokkerte dem sterkt og var det som gjorde at den tillitt de fleste sier at de tross alt hadde til styresmaktene i landet sitt forsvant. Vold er noe de fleste av informantene har sett og erfart selv, men samtlige hadde sett vold på filmer distribuert via mobiltelefonen eller sosiale medier. Cecilie Hellestveit som også har skrevet om Syria hevder at ”opinionen i Syria ble beveget av brutaliteten i bildene”, en påstand som altså er betegnende for informantenes fortelling om hvorfor de selv ble opptatt av opprøret.
Viljen til å samle dokumentasjon og stille nye spørsmål kan delvis forklares ved at det fantes et lyttende publikum, noen som var villige til å leve seg inn i hva som hadde skjedd og prøve å forstå. I dag er det Syria som trenger et lyttende publikum.
I dekningen av krigen har religiøs sekterisme vært en del av forklaringen på krigens opprinnelse og eskalering. Det er derfor interessant at nettopp gruppetilhørighet og sekterisme ble opplevd som lite relevant av informantene. Dette gjaldt spesielt for beskrivelser av tiden under revolusjonen. Den gryende opposisjonen spredte seg riktignok først og fremst blant den arabiske sunni-muslimske arbeiderklassen, men skulle langt på vei vise seg å bryte med landets etablerte sekteriske linjer. Flyktningene vektlegger at informasjonen om demonstrasjoner som de fikk via meldinger på Facebook sjelden informerte om demonstranters religiøse eller etniske gruppetilhørighet. Det var lett å vise sin støtte til opprørerne på sosiale medier og følge nøye med på hva som ble planlagt uten å forhold seg til spørsmål om etnisk eller religiøs identitet, forteller de. Aller erkjenner at Syria var preget av forskjellene både religiøst, etnisk og klassemessig men de understreker at opplevelsen av at politisk bevegelse på tvers av dette var mulig, var noe av det som gjorde dem engasjert året 2011.
Ifølge informantene var det ingenting som skremte Assad så mye som det at revolusjonen forente folk. Påstander om at så snart regimet så at revolusjonen var et samlende prosjekt begynte utnyttelsen av et segmentert samfunn. Forklaringer informantene gir på Assads taktikker for å gjenerobre makt og ro i befolkningen er «å ta et grep overfor minoritetene»:
«Assad har tjent mye på å late som om han beskytter minoriteter».
«Jeg lot merke til hvordan Assad brukte mangfoldet i Syria: regimet sa at revolusjon var et forsøk på å drepe alle minoritetene. Dette var suksessfullt det så jeg selv fordi mange venner av meg som er fra alawi eller kristne trodde virkelig på dette»
Hvorvidt avvisningen av sekterismens betydning som direkte årsak til eskaleringen va krigen er for enkel gjenstår å undersøke, men de muntlige fortellingene om en slik avvisning bør også inngå i krigens dokumentasjon.
Et annet fellestrekk i intervjuene er Assads ulike strategier for å splitte sivilbefolkningen, og for å få ekstremister synlige slik at resten av verden skulle gi ham støtte. Det spørres om hvorfor det såkalte verdenssamfunnet ikke kom inn i krigen før 2013 da alt allerede var et kaos. Når ikke statene i Europa gikk inn i krigen ble Syria et område fremmedkrigere kunne dra til, lyder argumentet hos majoriteten av informantene.
Sviket fra verdenssamfunnet, er altså en trope i fortellingene og inngår som en forklaring på hvorfor krigen har fått utvikle seg. Uttrykk som at Assad fikk drive på med velsignelse, eller at verdenssamfunnet bare lot det hele skje, går igjen i intervjuene. Flere informanter refererte til billedstoff og særlig videoer som de visste at også nådde ut til internasjonale medier. Flere refererer til bilder fra Homs, «Houla massakren» i 2012 der sivilbefolkningen i en landsby ble nådeløst drept. Bilder herfra ble delt på sosial medier.
På slutten av intervjuene spør jeg om betydningen av dokumentasjon – om mulige rettsoppgjør ol. Jeg møtte dessverre liten tiltro til at dokumentasjon hjelper. Det var fordi flyktningene pekte på at dokumentasjonen hadde vært overveldende i alle krigens år – det hadde de selv sett, på sine egne mobiler. De fleste mente at denne krigen mer enn noen annen var blitt dokumentert og kunne derfor ikke skjønne hva mer som kunne gjøres. En informant svarte slik:
Eight years with filming of violence and still no reaction. Nothing happened. So, no: documenting this has no effect. No, I don’t believe in justice system. Everyone saw chemical weapons used in his own city – and no reactions. The only thing I think UN and everyone can do is to be nice to refugees.
Men det bør kanskje ikke være opp til den enkelte flyktning å bevare troen på dokumentasjon som viktig. Jeg begynte med referanser til Holocaust og avslutter også her: Viljen til å samle dokumentasjon og stille nye spørsmål kan delvis forklares ved at det fantes et lyttende publikum, noen som var villige til å leve seg inn i hva som hadde skjedd og prøve å forstå. I dag er det Syria som trenger et lyttende publikum – spesielt utenfor landets grenser.