Fader Paolo, savnet i Syria

Dagsavisen

Den italienske jesuittpresten Fader Paolo Dall’Oglio bodde i klosteret Deir Musa nord for den syriske hovedstaden Damaskus i tre tiår. Fader Paolo så det som sitt livs plikt til å bryte ned barrierene mellom islam og kristendom. Han mente at den kristne minoritetens politiske interesser blir ivaretatt når religiøs identitet underordnes politisk deltakelse.

Men i AssadsSyriavar det aldri aktuelt å la folk involvere seg i politikk. I stedet fokuserte fader Paolo på religiøs dialog. Den venstreorienterte presten inspirerte også til kjærlighet, engasjement og hardt arbeid blant syrere ved egenhendig å gjenoppbygge det femten hundre år gamle klosteret hvor han bodde med sin menighet.

Da den syriskerevolusjonenstartet i mars 2011, sto Fader Paolo i front blant personlighetene som tok et klart standpunkt med folket mot regimet. Inntil han ble kidnappet av den såkalte Islamske Staten (IS) for to år siden, var han en viktig stemme for den syriske revolusjonen både i Syria og Europa. I Syria oppfordret han de kristne til å bli med i kampen mot tyranniet. I Europa førte han folkets misnøye til verden.

Hans modige engasjement for det syriske folket førte til at regimet stengte ham ute av landet i februar 2013. Allikevel dro han tilbake, beskyttet av opprørere i de frigjorte områdene i nord. Fader Paolo, en overbevist pasifist, var fullstendig klar over farene som truet Syrias kristne i de urolige tidene landet befant seg i. Han mente at framtida til Syrias kristne ligger i å slutte rekkene med majoriteten av deres landsmenn.

To uker før han ble kidnappet i nærheten av byen Raqqa den 29. juli 2013, holdt Fader Paolo en preken i sitt kloster i Deir Musa. Her oppfordret han kirken til å forholde seg rolig i møte med volden som også kunne ramme dem. Han ba sine folk å fortsette å huske på at selv deres argeste fiender er mennesker skapt i Guds bilde. Fader Paolo mente man kunne snakke fornuft selv med de mest hatefulle mennesker. Han praktiserte det han prekte. Da han kom til Raqqa insisterte han på å møte med lederen av IS for å overbevise ham om å løslate to muslimske aktivister som har blitt arrestert noen uker før. Fader Paolo endte opp med å bli kidnappet selv.

Paolo var ikke ment å være i Syria. Han var blitt en fiende av regimet når han kjempet til folkets rett til å gi uttrykk for sine politiske rettigheter og kreve politisk frihet. Hans ideer om sameksistens er en verdifull lekse for de dystre tider.

Krigen i Syria går hard utover alle. De aller fleste sivile drepte tilhører allikevel den sunnimuslimske majoriteten som utgjør kjernen i opprøret og som befolker byene og landsbyene som daglig utsettes for regimets vilkårlige terrorbombing. Allikevel synes noen å være av den oppfatning at Syrias minoriteter er mer sårbare og har mer behov for beskyttelse enn andre. Eller kanskje til og med fortjener mer beskyttelse, ut fra en oppfatning om at de er truet av utrydding. Men når flertallet av Syrias befolkning har blitt uttalt som terrorister i Assads siste tale, kan en snevret forståelse av begreper som majoritet og minoritet i en religiøse tilhørighetsbetydning bli brukt som retorisk våpen mot det sivile befolkningen.

Det er ingentvilom at både den Islamske Staten og enkelte andre ekstremistgrupper i det fragmenterte konfliktbildet har en sekterisk agenda og utgjør en trussel mot sameksistensen blant Syrias borgere. Men ingen bør la seg lure av Assads fremstilling av seg selv som minoritetenes beskytter. Ingen har bidratt mer til sekterisme og radikaliseringen av folk – på tvers av de religiøse skillelinjene – enn Assad selv, både gjennom den ufattelige brutaliteten han har vist overfor befolkningen, men også gjennom regimets mer utspekulerte metoder for splitt og hersk. Under de tidlige dagene av opprøret satte regimet alle kluter til for å sabotere en fredelig folkelig opposisjon med betydelig oppslutning på tvers av de religiøse skillelinjene. I dag, fire år senere, er vi i en situasjon hvor landet og – kanskje enda verre – folks identitet er splittet opp. Dette er arven Assad har gitt syrerne.

Omverdenen bør laseginspirere av Fader Paolo, pasifisten som lærte Syria å kjenne gjennom mesteparten av sitt voksne liv. Han så ikke på den syriske majoriteten med sekteriske briller, men forsto dem som representanter for en utbredt politisk misnøye mot et regime som holdt dem nede og umyndiggjorde dem gjennom flere tiår. Det er en misnøye som enhver med kjennskap til Syria vet at finnes blant borgere på tvers av religiøse skillelinjer. Denne sannheten blir bare viktigere å fremheve når det sekteriske hatet tiltar. Drømmen om Syria etter Assad må bygges på budskapet som Paolo formidlet til sine tilhørere; om syrerne som borgere fremfor medlemmer av en minoritet eller majoritet. Rett til politisk deltakelse og likhet for loven må erstatte den sekteriske nepotismen som har rådet siden i over førti år.

Jeg ser på en internettside laget av Paolos familie og venner. Hans smil og vennlige øyne stirrer tilbake på meg fra hans mørk fravær. Jeg klikker på en lydfil. Hans dype stemmen bryter tausheten rundt hans forsvinning. Han synger en arabisk frase som er felles for både bibelen og koranen. Lys over lys, lys av lys, noor ala noor. Lys over lys, på deg kjære Paolo. Jeg håper at du kommer tilbake en dag til dine foreldre og venner, til Italia og Syria, til kirken, som ber for deg hver dag. Ditt lys er fredens lys, kjære fraværende venn av Syria.